Tøff, tøff, sier toget

Perth er en liten storby, den leker helt alene på vestkysten av Australia. Andre lekekamerater av samme størrelse er langt unna, Jakarta er nærmest på andre siden av et stort hav.

Den 17. Juni startet jeg turen for å besøke den nest nærmeste. Toget går hver søndag fra Perth i vintermånedene, og i det jeg gikk på toget innstilte jeg meg på å være fire dager og tre netter på ”The Indian Pacific”. I vogn R var vindusplass nr. 48 spesielt reservert for meg.

Bagasje må sjekkes inn en time før avgang. Et helt flyttelass gjør turen fra boplassen, med buss inn til busstasjonen, ti minutters gange over til den lokale togstasjonen og tre stopp  med lokaltoget, ganske slitsom. Men endelig kunne bagasjen leveres fra seg og den lange turen over det ganske land begynne!

11.55 trillet toget sakte ut av stasjonen, og gjennom stadig mer spredt bebyggelse var farten på toget langt under veienes fartsgrense. Det ble færre og færre hus og flere og flere trær. Bare 20 minutter etter stasjonen ble forlatt kunne man se herr Kenguru hoppe ved siden av sporet.

Landskapet den første dagen var mye preget av store flate partier, gårder og skog. Solnedgangen var flott over store flater dyrka mark, og den røde himmelen sto godt til den rustrøde jorda.

DAG 2:

Setet kan legges ganske langt bak, og det er god plass mellom setene. Allikevel er natta litt oppstykket, det er vanskelig å finne den helt optimale sovestillingen. Jeg våkner opp til soloppgang over Nullarbor. På latin betyr det ”ingen trær”, og navnet passer perfekt til det landskapet som vi nå kjører inn i.

Dette er fra en "spøkelsesby" langs veien. Cook hadde 40 innbyggere i sin storhetstid, men antall innbyggere har sunket til 5 personer.

Toget stopper ved to stasjoner på morgenen for å levere en ukes forsyninger og posten. Den andre stasjonen har et litt ironisk navn, Forrest. På den andre siden av ti-tolv trær kan man se en flystripe, et s tykke asfalt midt i ingenmannsland. Nei forresten, det er feil. Det er to innbyggere i Forrest.

Av dyreliv har jeg hørt om noen flere kenguruer og selv sett en liten hare med egne øyne. Ellers er det små busker og sand så langt øyet kan se på Nullarbor. Og ikke tro det er noen høydeforskjell mellom den ene og den andre busken. Et panneflatt ørkenlandskap så langt øyet kan se og mer til er ganske flott det og!

DAG 3:

Kommer til Adelaide på morgenen, kl. 7.45. Enda en natt med oppstykket søvn er over. Får litt tid i Adelaide, men togstasjonen er litt langt fra sentrum. Går inn mot sentrum til jeg finner en Coles hvor jeg kjøper det som skal bli både frokost, lunsj og middag. Hva skal man ellers gjøre med to rundstykker og fire yoghurt (i tillegg til det jeg allerede hadde)!

Toget går kl 10, og nye passasjerer er på. Igjen får vi vite sikkerhetsinformasjonen og hvordan livet fungerer på toget. Når billetten er sjekket og all informasjonen er gitt prøver jeg meg på togdusjen. Det humper og skumper litt, men hvor deilig er det ikke å kunne dusje på et tog! Det skulle bare mangle etter to netter i et sete. Jeg fikk tipset av noen jeg møtte på en tur: dusj etter et langt stopp! Tipset var godt, for etter et langt stopp er toget ryddet og vasket, og jeg var den første til å begynne med å skitne ut dusjen.

Fra Adelaide beveger vi oss over i McLeod’s Daughters-land. Store, flotte stasjoner (gårder), vindmøller som pumper opp grunnvann, store saueflokker og store, flate enger. Slik holdt det seg i lange tider, og etter hvert gikk dyrket mark over til "Nullarbor II", et ørkenlandskap uten annet en buskvekster. En flott solnedgang farger "Nullabor II" oransje, og i skumringen er det både emu og kenguruer å se.

DAG 4:

Jeg våkner opp til rim på vinduet. Gjennom de små flekkene hvor sola har smeltet bort rimet kan jeg se skog og terreng! Vi er på vei ned fra fjellet og mot endestasjonen Sydney. Overrasket merker jeg at  jeg enda ikke er lei av tog, men hvor deilig er det ikke å se litt skog og ordentlig mengder med trær!

Skogen går over til bebygde områder, man skjønner at man nærmer seg en storby! Kl. 10 skulle vi egentlig vært fremme, men 10.50 glir vi endelig inn på sentralstasjonen! Henter bagasjen og finner ut hvor jeg må gå for å oppbevare bagasjen. Jeg finner ut at det er 5-6 kvartaler, så jeg bestemmer meg for å gå. Men det tar mange kalorier og litt lengre tid pga. en stor og tung sekk på ryggen og en litt mindre og tung sekk på magen.

Men togturen er over, målet er nådd. Nå begynner andre eventyr!