Bohol

Jeg er på sydentur! Har vært på Bohol i fire dager, og akkurat nå trengte jeg en liten pause fra sol og strand. Får prøve å unngå solbrenthet. Akkurat nå er jeg på øyas mest turistifiserte område, på Alona Beach.

Jeg drar alene for tida, og derfor syns jeg det er greit å være på et litt hektisk sted, da skjer det litt rundt meg. Første dagen min dro jeg til et lite sted, Anda, men det ble for rolig. Stranda og området var flott, var kritthvit strand og rolig. Behagelig rolig hvis man hadde vært litt flere. Det som var litt kjedelig var vannet, det er mye korall rundt øya. Var derfor vanskeligere å bade, men hadde vært perfekt for snorkling hvis man hadde hatt utstyr eller mulighet til å skaffe seg det. Rundt Anda var det utrolig mange små strender, det var nok til en hver. Strendene var blendene hvite, og mang en palme ga svalende skygge.

Jeg nyter ferien, spiser masse fersk frukt på stranda, går ut og spiser om kveldene rundt solnedgang, leser masse, har kjøpt en skissebok som jeg øver meg i, later som om jeg feirer bursdagen min hver dag og går turer langs stranda. Det er en flott tilværelse i noen dager, og det er akkurat noen dager jeg har.

For to dager siden hadde jeg bursdag, og det feira Bohol med å gi meg regn. Men jeg fikk gått på kino og spist en fantastisk middag på en av de mange artige restaurantene. Tidligere hadde jeg sagt at bursdagen skulle feires med en mangoshake på stranda, og selv om det ikke ble noe av på selve dagen har jeg snart tatt igjen for det.

Jeg er fortsatt frisk og rask, og jeg gleder meg til å snart forflytte meg til mitt nye hjem. Bare 7 dager til et fly tar meg til Perth!

Hverdag og tur og bursdag på Marinduque

For øyeblikket er det ikke strøm her nede, og da er internettforbindelsen mye bedre enn ellers, siden få andre er på nettet, så jeg benytter anledningen:

Denne uka har vi hvertfall til en viss grad startet med det vi faktisk skal holde på med her. Jeg har hatt to (halve) dager på day-caresentert. Selv om aldersgruppen er den samme, er det veldig forskjellig fra en norsk barnehage. Mest av alt fordi barna nesten ikke leker, men sitter stille å pusler pedagogiske puslespill eller hører på at ate Ana (barnehagetanten) leser høyt fra en bok. Dagen begynner med at barna står på rekke og synger nasjonalsangen (og noen barnesanger med bevegelser). Deretter må de "do exercise", som betyr at alle sammen (forsatt på rekker) må tøye å bøye, hoppe 10 ganger, bokse 10 ganger osv, alt ledet av ate Ana. En engelsk versjon av "Hode skulder, kne og tå" innført av meg, ble også regnet som exercise.

Jeg synes det er litt vanskelig å finne min rolle oppi det hele, spesielt fordi jeg ikke kan språket (bare noen få ord og fraser) og barna kan nesten ikke noe engelsk. Dermed er det vanskelig å gi beskjeder til barna osv. Likevel er ate Ana veldig begeistret for at jeg er der, og synes det er såå flott å bli kjent med meg og lære meg tagalog. For å få inn litt mer lek har jeg prøvd meg med en engelsk versjon av hauk og due ("All my little monkeys, come home", "We are afraid of the Tiger", "Come home anyway"). Det var vanskelig å få barna til å skjønne leken, men det gikk seg litt til etterhvert (hverfall nesten). De liker tydeligvis å løpe og leke selv om de ikke gjør det så mye på daycaresenteret vanligvis.

Huset vi bor i har relativt lav standard sett med norske øyne, men likevel veldig mye finere enn de fleste husene her nede. aten koker/steker vi på en gasskomfyr som står ute på en slags halvåpen veranda med tak over. Fra og med denne uka har vi imidlertid hatt en slags husjelp (tro det eller ei!) som har laget middag og vasket hos oss fire dager i uka. Det er veldig merkelig å ikke skulle gjøre det selv, og å ha en tredje person tuslende rund i huset. Samtidig blir det godt å slippe å tenke på å lage mat (fra skratsj) og vaske når man kommer sent hjem fra skolen (den vare til ca halv fem) og skal tidlig opp neste dag (må være på skolen litt over sju, og det er et stykke reisevei). Betalingen som hushjelpen skal ha er veldig liten i våre øyne, og er likevel vistnok et viktig bidrag i hennes families økonomi.

Jeg har også hatt to dager på en av de to skolene jeg skal jobbe på, og har undervist diverse matteemner. Undervisningen foregår på engelsk (den ville den i hovedsak gjort selv om det var en lokal lærer som underviste). Likevel tror jeg ikke alle elevene forstår alt jeg sier, for de lokale lærerene pleier ofte å oversette litt til tagalog. Det er også veldig vanskelig å vite hvilket nivå man skal legge undervisningen på, siden jeg ikke kjenner elevene og vet hvor mye de kan osv. Det er dessuten veldig store forskjeller mellom de sterkeste og de svakeste elevene. En annen utfordring er at det ikke finnes fasiter eller løsningsforslag her, så man må regne gjennom alle opgavene for å se hvordan de ender opp (hvor vanskelig de viser seg å være) og for å finne ut hva som er svaret.

Etter å ha hatt bare en litt over en halv arbeisuke, var jeg veldig sliten og ble tilsvarende glad for at det ikke ble noe av "english review"-undervisningen som jeg egentlig skulle være med på i dag (ting blir veldig ofte avlyst her) Håper og tror at undervisningen blir litt lettere etterhvert som jeg blir bedre kjent med elevene :)

Like i nærheten av oss, bor det en østerikert og hans kone som er fra Marinduque. I motsetning til de aller fleste filippinere, liker han å gå bare for å gå, se og oppdage. Det er mange stier i området, men få som fører til noe annet enn et hus eller en går. Derfor var vi heldige da han tok oss med på en "guidet" tur i området rundt byen, der vi blandt annet fikk kokkosnøtter av en lokal kokkosbonde som holdt på å høste.

I går hadde Iren bursdag, og vi inviterte en del av de vi har blitt kjent med her nede til et "Norwegian style birthday celebration". Pga mangel på utstyr og ingredienser var det ikke så lett å få bakt noe særlig, men vi prøvde oss på en sjokoladerullekake med banankrem (bananer er det hverfall nok av), som ble sånn passe velykket..

Varme hilsner til alle dere der hjemme i kalde Norge <3

Grottene ved Santa Cruz

I helga var vi på tur til Santa Cruz nord på Marinduque. Ei av de amerikanske fredskorpsfrivillige som jeg hadde møtt helga før ordnet med tur til grottene rett utenfor byen.

Vi kom til Santa Cruz fredag ettermiddag, kikket litt rundt i byen og møtte Catherine (amerikaneren). Middagen tok vi på restaurant som serverte burger for 30 Pesos. Det var et kjøttstykke midt i et sukret hamburgerbrød med en skive agurk, majones og bananketchup. Litt merkelig, men helt ok.

Lørdag rundt 9 dro vi med tricycle i 45 minutter ut i bushen for å komme til grottene. Da vi kom til den første grotten ble vi møtt av en utrolig stank og store mengder flaggermus som sang/pep. Vi gikk på et dekke av flaggermusbæsj, og det lukta.

Måtte gå i skog/jungel til grotta og mellom grottene. Grottene vi besøkte var på en eller annen måte knyttet sammen, men vi måtte gå inn ulike innganger. Besøkte grotta med flaggermus, en grotte med klippepyton og to underjordiske laguner. I en av de underjordiske lagunene var det flere flaggermus som begynte å flakse rundt oss. Der likte jeg meg ikke så veldig godt, er ikke kjempeglad i flaggermus akkurat!

To klippepython

Mens vi var ute begynte det å regne kraftig. Ikke bare ble vi klissvåte, men bakken ble forvandlet til en gjørmete sklie noen plasser. Ingen av de blekhudete klarte å holde seg på beina, men Guro og jeg nøyde oss med å falle bare en gang hver. Dette gjorde turen bare enda mer utfordrende og morsom!

Fiesta

I januar hvert aar feires hoytiden "Fiesta". Det er i utgangspunktet en hoytid til aere for San. Ninjo, som er "skyttshelgenen" til Bouenavista, men festen er mye mer enn en religioes hoytid.

Feiringen begynte kvelden foer med et "Fiesta Ball" der unge og gamle var samlet i en slags utendoers idrettshall og danset cha cha cha, boogie, vals og "discodans". Vi var med paa ballet, og fikk nesten i overkant mye oppmerksomhet av folk som ville danse med disse "beautifulle" hvite jentene, med sine "beautifull, pointed noses".

Dagen etter opptraadte alle skoleelevene i omraadet i gatene (og i skolegaarden), med det de kaller "streetdance". Det er en imponerende opptreden til trommespill og med flotte kostymer. (Bilder av det kommer forhaapentligvs senere).

Videre utover dagen er det en tradisjon at folk har mer eller mindre aapne hus, slik at man kan besoeke til mange ulike familier og faa servert forskjellige matretter. Saa vidt jeg forstood, er det vanlig aa gaa paa besoek mange steder etter hverandre i loepet av dagen.

Vi ble blandt annet tatt med til en familie i et bambushus litt utenfor byen (se bilder). De var utrolig takknemlig for at vi ville komme. Siden vi var de foerste "White people" som noensinne hadde vaert i huset, mente de at det ville bringe familien lykke. Vi fikk servert ulike middagsretter og noen slags riskaker pakket inn i bananbader og kokosblader. Lokal spesialitet, tror jeg.

I tillegg til festligehtene, har vi hatt vaar foerste (nesten ordentlige) dag paa day care senteret. Bildet viser ate Analie (ate betyr storesoester, det er det de kaller barenehagetanter m.m. her) i full sving med aa lese hoyt for barna.

Maniwaya

På fredag kveld fikk jeg tilbud om å dra til en liten øy utenfor Marinduque av Shea. Hun jobber for fredskorpset her på Marinduque, og hun og tre andre amerikanere hadde planer om å dra til Maniwaya.

Dro grytidlig lørdag morgen, jeepney til Boac (hovedstaden på øya), videre til Santa Cruz og tricycle til kaia der vi tok båt ut til øya Maniwaya.

Her er båten som førte oss ut til øya

Den lille øya er et lite stykke paradis på jord! Det er smale stier som man kan kjøre moped på, men ellers ingen motordrevne kjøretøy. Det var fullt av små stier mellom hus og palmehytter, det var så vakkert at jeg ikke klarer å beskrive det.

En av smågatene midt på øya.

En flott strand av hvit korall-/skjellsand

Vi bodde i en liten hytte mellom kokospalmene ved stranda for 40 kroner natta. Kunne vasse ut til knehøyde før korallet begynte og det var fullt av kråkeboller vi ikke burde tråkke på. Fikk lånt noen svømmebriller for å se på korallet og livet rundt. Fantastisk!

Det var fiesta på øya, så vi fikk prøvd tålmodigheten mens vi venta på at den skulle starte. Tilslutt fikk vi se dans, mer dans, kroning av Maniwayas nye "dronning" (vant fordi hun hadde klart å samle inn mest penger, men kunne vunnet skjønnhetskonkurransen) og danset litt på slutten. Som blekinger alle fem ble vi regnet som hedersgjester, så jeg klarte ikke lure meg unna dansingen på slutten. Men det gikk bra...

Dette er lunsjmåltidet vi fikk da vi kom

Vakker solnedgang... Sukk...

Søndag dro vi grytidlig tilbake igjen, jeg starter å bli vant med å stå opp rundt 6. Så litt på fiestaen i Santa Cruz. Det var en lang parade med alle skolene i området og dansing i paraden. De samlet seg på plazaen og hadde mer underholdning, men vi så bare litt av det før vi tok jeepney tilbake igjen. Jeg gleder meg til å legge ut bilder fra denne turen!

Maries Marinduque

Jeg har ikke skrevet noe om hva jeg har gjort i Filippinene, men i Manila var jeg med på alt det de frivillige gjorde. Det var noen litt spennende og litt kjedelige dager, det var mye informasjon som ikke var relevant for meg. Områdebesøket Guro skrev om og all informasjon og opplevelsen av kulturen var veldig spennende.

På Marinduque har jeg ikke vært så mye med på det Guro og Iren har gjort. Fredag, den første hele dagen vår her var jeg på gåtur langs stranda og kom i kontakt med en dame og døtrene hennes som tok klesvasken. Det var spennende å sette seg ned å prate med de. Ellers slappet jeg av på beach walk-området ved stranda, en liten park med statuer av dyr og noen benker.

I dag har jeg ikke gjort annet enn å prøve å komme på nett, funnet ut at pcen min er død (så jeg låner Guro sin), vasket litt klær og skal bare slappe av og utforske "sentrum" litt mer.

Det er en flott øy, vakkert landskap og veldig imøtekommende og koselige folk. Det er litt uvant med vår nye kleskode: shorts/skjørt ned til knærne eller lengre, for det meste dekker vi til skuldre og ikke bade i bikini uten singlet/t-skjorte utenpå. Singlet med brede skuldre går greit på uoffisielle turer rundt i sentrum eller lignende.

Vi får mye oppmerksomhet pga hudfarge, jeg blir aldri vant med det. På bl.a. skolebesøket vi var på i går fikk vi høre at vi var så vakre. Uansett hvor svette (og kvisete) vi ser ut syns de vi er vakre. Det er litt ukomfortabelt å bli satt så høyt bare pga hud- og hårfarge.

Gleder meg til å oppleve enda mer av Filippinene!

Marinduque

Nå har vi tilbrakt litt over fire dager i og rundt ”byen” Bouenavista på Marinduque. Kort fortalt er Marinduque en øy full av kokkospalmer, bambushytter, noen litt større og mer ”ordentlige” hus, blide filippinere som synes hvite mennesker er utrolig spennende, griser, kuer, høner, løshunder, tricykler (dvs. motorsykler med en slags sidevogn til pasasjerer, brukes som taxi) og fiskebåter. Mye ser nokså fattigslig ut. Likevel er det koselig, og utenfor selv mange av de minste husene er det fargerike blomster.

Første kveld ble vi tatt i mot med middag av Karen og Anders Myrene, som er det fast stasjonerte ”misjonærparet” her, og deres tre sønner Johannes, Mathias og Elias på hhv 4 år, 2 år og 4 mnd. De er en omsorgsfull og koselig familie, og tar godt vare på oss.

Første og andre dag gikk med til å besøke de forskjellige skolene som vi skal jobbe på og lokalmiljøene som vi skal være tilknyttet (Anders og Karen har tatt oss med rundt). Alle steder blir vi utrolig godt mottatt. Vi får stadig servert kokkosmelk direkte fra kokkosnøtten, gjerne sammen med noe mat av ett eller annet slag (friterte bananer, ris, nudler, papayakaker(?) o.l.). I tillegg har vi to ganger (på to ulike steder) blitt tatt imot på en måte som visstnok er veldig typisk og tradisjonell her på Marinduque. Den består i at det synges en laaang sang (på tagalog) mens vi sitter foran på hver vår stol. Mot slutten av sangen blir vi gitt blomster i hendene, får krone eller blomsterkrans på hodet og får kastet kronblader over oss. På det ene stedet ble vi dessuten dratt opp for å danse med hver vår gutt til slutt.

Videre har vi blitt lært hvordan man gjør innkjøp her. Da må man nemlig gå på markedet tidlig søndag morgen og kjøpe frukt, grønnsaker, kjøtt, fisk og ting og tang fra forskjellige boder eller fra folk som sitter med varene sine utover på bakken (det går an å kjøpe ting ellers også, men det er mer utvalg på markedet, og kjøtt får man kun kjøpt der)

I dag har vi vært på ”school observation” (altså: vi har sittet bak i klasserommet og sett på undervisningen). En del er likt som i Norge, men mye er også annerledes, for eksempel skoleuniformene, at elevene må reise seg hver gang de skal si noe. I tilleg er det er en del mer resitering (er det det heter?) enn det vi er vant med.

Nå er jeg veldig spent på å se hvordan det blir å komme i gang å jobbe. Tirsdag tror jeg blir vår første ”ordentlige” arbeidsdag. Gleder meg også til å bli litt bedre kjent med noen filippinere, ikke bare hilse så vidt på en hel masse forskjellige folk.


Vi har masse flotte bilder som jeg gjerne skulle lagt ut, men internettforbindelsen er dessverre så dårlig her at jeg tror jeg bare kan glemme det. Det er bare av og til vi kommer på nettet i det hele tatt, og det tar gjerne over fem min å f.eks åpne én mail (hvis det går i det hele tatt)

Magandagn hápon til alle dere der hjemme! (det betyr "God ettermiddag!")

Manila og San Antonio

Her er alle volontørene (og noen vernepleierstudenter som har praksisen sin her) på plass i hagen utenfor misjonsalliansens hovedkontor i Manila. En bra gjeng :)

Hver gang man skal inn og ut av et større bygg på Filipppinene må man skrive seg inn i en protokoll.

Manila er byen for store supermarkeder (og hypermarkeder som er enda større en supermarkeder). Her er Guro og Iren, som også skal til Marinduque, på et av dem.

I dag har vi besøkt et slumområdet eller en "depressed area", som de kaller det her, i bydelen San Antonio i Manilla. Vi var blandt annet innom et daycare-senter, der barn fra tre til fem år lærer tall og bokstaver (sansynligvis liknende et av de stedene jeg (Guro) skal jobbe på Marinduque).

I en annen del av området, besøkte vi en slags skole (Tutorial) som bare var et skur med blikktak.

Selv om husene stort sett ser stuslige ut, er det noen som har har blomster og annen pynt utenfor, og noen (for eksempel denne familien) har det ganske fint inne.

Trafikk

Kommunismen i Vietnam var grunnen til at det tidligere ikke var lov å eie bil => mopeder overalt! Med så mange mennesker på så liten plass er moped et smart framkomstmiddel, trafikken flyter lettere. Mopeden fungerte som framkomstmiddel for alt fra en familie på fire til transport av varer.

Nå har vi vært i Manila i to dager og har såvidt begynt å skjønne hvordan trafikken er her. Har forflyttet oss litt i en veldig uoversiktlig by hittil. Mange stedsnavn man må lære seg. Kanskje må man bytte transportmiddel både en og to ganger for å komme fram dit man vil.



Dette er en jeepney, en liten "buss" som koster 8 pesos (litt over 1 krone). I tillegg går det an å kjøre tricycle (en moped med sidevogn), vanlig taxi eller buss.

Phu Quoc

Den tropiske øya Phu Quoc er omkranset av hvite sandstrender og fylt med kokospalmer og andre frodige vekster. Tilsynelatende er det fiske som tradisjonelt har vært den viktigste næringsveien for øyas innbyggere, men nå popper det opp hoteller i hver bukt, så om noen få år vil nok øya være en turistmagnet uten like.






Vi var imidlertid så heldige å få oppleve noe av øyas
opprinnelige sjarm, så i tillegg til å drikke kald mango- eller ananas smothie fra nærmeste strandresturant, kunne vi gå oppdagelsesturer langs stranden forbi stedet der hotellene tok slutt og ble erstattet av små grønnmalte fiskebåter og skur eller hjemmegjorte palmebladparasoller der fiskerne satt å ordnet redskapene sine.







”Ubrukelige” skjell og annet plukk blir lagt igjen på
stranden.




En dag vi var ute å gikk tur, fikk vi smake på noen fiskekaker som en gammel dame satt ved veikanten i et skur (som tydeligvis var huset hennes) og stekte i en slags bøtte med smult. Fiskekakene hadde omtrent samme fasong som norske pannekaker og var veldig gode.


Lokale skolebarn på vei hjem fra skolen.



En av dagene leide vi en kajakk. Fint å padle i solnedgangen og ta bilde av lokale fiskere i deres spesielle farkoster :)

Mekongdeltaet

En tur i Mekong-deltaet med guide er ikke en dum ide om man har begrenset med tid. Vi valgte en todagerstur for å få med oss litt av deltaet før vi dro til sydhavsperlen Phu Quoc.


Dro med buss til My Tho, inngangsporten til Mekongelva. Derfra tok vi båt til noen øyer i elva og over til ben Tre på andre siden av elva. Her fikk vi se hvordan man lager kokosgodteri og bli padlet rundt i kano, smake på eksotiske frukter (dragon fruit, jack fruit, ananas og en frukt som ikke smakte noe særlig).


Her er vi på Unicorn Island og blir rodd tilbake fra kokosgodterifabrikken av en lokal olding.

I Can Tho overnatta vi på hotell. Til middag gjorde Guro og jeg som mange av de lokale. Langs gata ble det solgt stekt kjøtt og grillede grønnsaker. Man kjøper akkurat det man ser og peker på. Tross mangelen et felles språk klarte vi å kjøpe spyd av grillet kjøtt pakket inn i vinblader, grilla mais og en slags kokoskake. Dette tok vi med oss til en park og satte oss ned for å spise. Der ble Antibac tatt opp fra veska og to bleke jenter tok plutselig alles oppmerksomhet.


Neste dag dro vi videre for å se på et flytende marked. Her kommer folk for å kjøpe og selge fra båtene sine. Artig hvordan et samfunn lever av og på elva.

Her er et av husene vi så langs elvebredden. Jeg syns bildet taler godt om hvordan husene langs bredden av Mekong er.


Dette er en flytende restaurant.

I tillegg har vi sett hvordan man lager risnudler og hoppet av den guidede turen for å dra til Phu Quoc. Vi overnatta en natt i Rach Gia og tok båten til tropedrømmen dagen etterpå.

Saigon

I dag har en kvikk Marie og en nokså daff Guro (som hadde spist rå vårruller i går kveld) besøkt War Remnants Museum, med en masse grusomme bilder fra vietnamkrigen.

Etter lunsj dro vi til et område med Buddhistiske pagoder. Her var det fullt opp av Buddhastatuer (og faktisk også hindustiske gudebilder som Shiva og Vishnu), lotusblomster og røkelse. Det var tydelig å se at dette var et levende buddhistisk samfunn, der det ble holdt tidebønner, ledet at munker, men med mange deltagere som ikke var munker.


Planen for de neste dagene, er å være med en turistbuss sørvestover gjennom mekongdeltaet til Cantho og Rach Gia. Derfra tar vi båt til øya Phu Quoc der vi blir i tre dager før vi tar fly tilbake til Saigon.

GODT NYTTÅR!

Det er 1. januar og vi har kommet oss til Vietnam. Kom i går og gikk rett fra hotellet til middag på en restaurant i nærheten. Etter lite søvn på flyet og natta før der igjen var vi ganske trøtte begge to, og holdt på å legge oss kl 21. Men vi led oss gjennom de siste timene av 2011 i Saigon sentrum sammen med utallige andre.

Flere gater var stengt av for biltrafikk, og det var pyntet med drager og blomster. Vietnameserne var rolige og feststemte, og folk i alle aldre var kommet for å delta på feiringen. Vi endte opp i en gate hvor det var satt opp en stor scene med underholdning, og satt og ventet på at klokka skulle bli tolv på en gressflekk like ved.

Saigon var full av scootere og mennesker i går. Det var artig å se hvordan alle kom for å feire, og at så mange barnefamilier var ute i gatene. Det eneste vi så av fyll og rør var vestlige turister, heldigvis ikke sjenerende mye. Det var verdt å lide seg gjennom de tre timene!

Godt nyttår ønskes dere alle fra to bleike jenter i Saigon!