Hverdagen

Nå er undervisningen startet, og nå begynner hverdagslivet. Det å bo på et college betyr at man får ganske mange faste rutiner i forbindelse med når maten serveres. For interesserte, slik kommer en vanlig dag for meg til å se ut: 

Frokost er fra 7-9.30. Trening skjer kanskje før dagens første måltid. 

Jeg har kun hatt tre dager på skolen hittil, men slik kommer skoledagene til å se ut for meg i de neste fire månedene:

	Mandag	Tirsdag	Onsdag	Torsdag	Fredag
9			Programmering (lab)	Miljø
10	Miljø	Mikroøkonomi	Programmering (lab)	Miljø
11		Miljø	Mikroøkonomi
12	Mikroøkonomi
13			Australia
14			Miljø	Programmering
15	Australia
16	Australia	Programmering

Jeg har ikke oversatt hele navnet på fagene, her er forklaringene: 

Miljø (Environmental Design and Management).

Mikroøkonomi forklarer seg selv

Australia: Her lærer vi om mytene og realitetene i dette store landet. 

Programmering: Skal lære Java-programmering og litt generelt om databehandling og programmering.

Kl 12-13.30 serveres lunsj på colleget. For meg er lunsjen som serveres som en tidlig middag, det er ikke et brødmåltid. Det er mulig å lage seg en matpakke etter frokosten som man kan ta med seg hvis man vet man går glipp av lunsj.

Før middag må jeg prøve å gjøre unna lesing og skoleting. Kanskje en liten tur på treningssenteret hvis humøret tillater det.

Kl 18 starter middagsserveringen, og varer til 19.30. 

På kvelder uten store planer sitter jeg enten ved pcen, med en bok, på et av naborommene eller en av stuene på huset og ser på tv eller prater.

Om å sykle til skolen

De siste par ukene har jeg syklet til skolen hver dag, og
det er en ganske annen opplevelse enn å sykle den lille kilometeren fra
langbakken 5a til UMB.
Denne daglige morgen- og ettermiddagsturen kan beskrives ved
hjelp av følgende tankeeksperiment:
-
Ta en 5 km lang kupert veistrekning på fjellet i Norge
-
Bytt ut fjellbjørk med kokkospalmer
-
Bytt ut fjellvannenen med et blått hav
-
Multipliser antall hus langs veien med 15,
halver størrelsen på hvert enkelt hus, og la husene være bygget av bambus istedenfor
tømmer.
-
Halver størrelsen på kuene, la dem være hvite og
fjern hornene (noen kuer kan få lov å være store og
sorte og med ekstra store horn. Disse ”kuene” brukes som trekk- og arbeidsdyr).
Spre kuene utover, slik at de ikke går i flokk, men er litt rundomkring alle
steder.
-
Geitene kan krympes litt, gjøres brune og spres,
som kuene.
-
Legg til høns og kyllinger i veibanen
-
Legg griser og grisunger
-
Legg til en hel masse beinmagre løshunder som
ligger, sitter eller står i veibanen
-
Sauer og lam byttes ut med mødre og unger som
springer rundt, hopper tau eller kaster ball i eller langs veien (antellet kan
forresten femdobles). Som de norske sauene dier sine lam langs veien, ammer
også de filippinske mødrene sine spebarn langs veien.

Som der skjønner er jeg (og andre treafikkanter) hver eneste dag i faresonen for å
kjøre på høner, hunder, griser eller barn. En av de lokale her nedehar forklart oss at det er vanlig å betale 5 pesos (dvs. ca 75 øre) i erstatnign til eieren dersom man kjører på en høne.

På toppen av det hele, ser det ut til at folk (og dyr) her nede er vant til at ting kan bevege seg fort dersom
det ikke samtidig lager høy lyd. De kjøretøyene det er mest av, tricykler (en
slags motorsykkel med sidevogn og tak) og vanlige motorsykler er alle ganske
støyende, så det er vel ikke så rart. Resultatet er imidlertid at folk (og dyr)overhodet
ikke ser seg om før de sprader rett ut i veien..

Pilparken her i området kan deles i fire hoved grupper
1) Minibusser og varebiler som tilhører luksushotellet "Bella Rocca" på en øy utenfor her.
2) Misjonsalliansens biler
3) Annlegsbiler (veien fra flyplassen til Bella Rocca er stadig under utbedring)
4) Andre biler

(jeg overdriver ikke mye hvis jeg sier at den siste kategorien er den minste)

For å få et virkelig intrykk av hvordan det er å sykle til
skolen, må det også legges til at både lyshudede mennesker og kvinnlige
syklister er noe det finnes svært få av på disse kanter, så jeg tiltrekker meg
ikke så rent lite oppmerksomhet når jeg tråkker avgårde. I begynnelsen var det
mye hoiing, plystring og ”Hey Ma’am!”. Ettersom de har begynt å skjønne at jeg
faktisk kommer der hver eneste dag, og at jeg ikke er en vanlig turist fordi
jeg prøver å svare på Tagalog når folk roper et eller annet, har det imidlertid
begynt å bli flere venlige smil og ”Good morning!”/”Good afterternoon!”, noe
som er veldig mye hyggeligere en hoiingen. Noen av barna som jeg har stoppet og
snakket med kan navnet mitt (nesten) så de vinker og roper ”Maria! Maria!” til
meg nesten hver eneste dag. Koselig :)


-

Rottnest Island

I går var jeg på Rottnest Island, 30 min med ferge fra Fremantle. Liten, vakker øy, mange flotte strender, noen snorklesteder, perfekt for dagstur med sykkel som framkomstmiddel!

Fresher

Jeg er fresher på universitetet og på colleget jeg bor, altså ny. Det betyr endel program både her og der!

Her er et bilde fra første dagen da alle nye, internasjonale studenter var invitert til grilling ved elva:

Som fresher på St. Cat´s (der jeg nå bor) har jeg fått en velkomstpakke med to rosa t-skjorter og mye informasjon. Her er jeg med mine danske naboer i de flotte t-skjortene våre i gangen der vi bor:

Det er "orientation week" denne uka, så vi skal få informasjon om alt mulig rart. På universitetet er det informasjonsmøter og vi får alle en mentor som kan hjelpe oss i begynnelsen, og på colleget er det mye sosialt. Det blir arrangert filmkvelder, konkurranser mellom de fem forskjellige fløyene, aerobic, quiz og mye annet. Det meste er beregnet for jenter på 17-18 år, for det er i den alder man begynner universitetet her. I år har de også bestemt seg for å kjøre en militær stil over det hele, og det er ikke så populært for mange av de internasjonale studentene som er litt/endel eldre enn de fleste.

I går måtte vi "jogge" opp til et utkikkssted i Kings Park, alle var kledd i svart og vi måtte holde på et tau mens vi jogget/gikk. Australia har snart en høyere andel overvektige enn USA, og det sier litt om allmenntilstanden til ungdommene som er her også. Derfor var ikke tempoet særlig høyt på turen. På alle kanter var det eldre studenter som skøt på oss med vannpistol hvis vi gikk for sakte eller ikke var med å rope forskjellige slagord for colleget. Hele opplegget var veldig rart, og det kom mange reaksjoner på det i etterkant.

Da vi først var framme var det leker og konkurranser, og det var veldig morsomt. Tanken er god, men utførelsen er ikke like bra...

Bursdagsfeiring

Bursdagen min startet i fin stil med at jeg ble vekket med
bursdagssang fra Mamma, Pappa og Fredrik. Riktignok kom sangen ut av telefonen,
ikke fra direkte fra dem, men følelsen var nesten den samme :)

Iren serverte kaffe og masse oppkuttet frukt (Nam!), før jeg
kastet meg på sykkelen og tråkket avgårde til skolen.

Jeg hadde selv med noe merkelig bakverk kjøpt på et av de
lokale bakeriene her. I tilegg hadde lærerene kjøpt inn det som er den
tradisjonelle bursdagsmaten her nede: søt spaghetti (Lange spaghettitråder symboliserer langt liv) til meg og dem. Elevene, som sikkert er mye mer sultne
enn oss, måtte bare sitte og se på at vi spiste. Eller dvs, de satt å holdt på
med skolearbeid, mens vi spiste, i samme rom(!). Merkelig.. (se bildet). Lærerene er veldig ”opphøyet” her nede, så det var tydeligvis helt normalt, og jeg turte ikke å si noen ting til det. Elevene sang dessuten bursdagsang for meg og gratulerte meg nesten alle som en.

Om ettermiddagen var vi en jentegjeng på sju som drog inn
til Boac, ”hovedstaden” på Marinduque, for å feire bursdag og valentinesdag.
Foruten Iren og meg, besto følget to andre norske volontører fra manilla som
var på besøk denne uka, Shea (en amerikansk jente som er volontør for Peace
Corps, og som er vår lærer i Tagalog her nede), en av filippinerne som jobber
fast for misjonsalliansen her i boenavista og en annen fillipinsk jente som har
vært volontør her tidligere og som var på besøk denne uka. En god miks av folk!

Vi fant oss en resturant dekorert med roser og stæsj. Til
tross for at vi måtte vente ca. to timer på maten, at det gikk laaaang tid fra
de første rettene kom til de siste kom, og at noen ikke fikk maten sin i det
hele tatt fordi betjeningen hadde glemt noe av bestillingen (alt dette er
ganske vanlig her nede; servicen på resturanter er elendig sett med vestlige
øyne), ble det en veldig hyggelig kveld med god stemning. Det var levende
musikk i resturanten, og en av de andre jentene ba dem (i all hemlighet) spille
bursdagsang for meg. Så jeg fikk bursdagsangen behørig spilt og
sunget og gratulasjoner over høytalerannlegget..

Takk for en fin bursdag!

Hvis dere vil, kan dere også lese iren sin private blogg:
irenhetland.worpress.com

Iren har dessuten publisert et nytt innlegg på misjonsalliansens blog:
http://blogg.misjonsalliansen.no/innlegg/article/86510

”Basketball clinic” og ”outdoor owernight”

Forige lørdag ettermiddag var jeg i
Bagtingon (et av lokalsamfunnene jeg er tilknyttet) for å starte det de kaller en ”basketballclinic” for noen av jentene der. Jeg var sent ute og tråkket i vei på sykkelen opp til Bagtingon (til tross for at jeg hadde en anelse om at
de fleste ikke akkurat kom til å være der på tiden), så jeg var ganske svett da jeg kom frem til basketbanen ca. sju min etter avtalt tid. Hvor mange ungdommer
var der og ventet på meg? Ingen, selvfølgelig. Typisk!

Etter en liten stund dukket det heldigvis opp noen, og i løpet av en halvtime var det samlet en gruppe på ti ivrige jenter i 12-14 årsalderen. Selv om alle hadde på seg slippers (det er det de lever i her
nede, joggesko tror jeg de nesten ikke vet hva er), selv om vi bare hadde en
ball og selv om ferdighetene ikke var på topp, var alle ivrige og positive.
Tror de synes det er veldig stas at de som er jenter spiller basketball. Det er
nemlig basketkurver (mange av dem svært primitive, riktignok) i hver minste
lille grenn, og man ser nesten bestandig gutter som dribler, sentrer og skyter.
Jeg har imidlertid tilgode å se jenter spille basket her nede, bortsett fra
disse ti, altså.

Denne lørdagen møttes vi igjen.
Denne gangen mer presis, faktisk, men forsatt med slippers og kun med én ball
til rådighet. Nå prøvde vi også å spille ordentlig med to lag, og siden de er
så ivrige, hadde jeg min fulle hyre med å prøve å dømme som best jeg kunne.
Slitsomt å løpe rund i solsteken å prøve å se hvem som er nær ballen sist osv,
men veldig morsomt å se at jentene koser seg :)


Forrige helg var Iren og jeg også med å
arrangere en utendørs overnatting med undommene i en av de lokale kirkene. De
har kjøpt en tomt litt utenfor byen og er i ferd med å bygge opp noe de kaller
for ”Praiseland bibelcamp”. Selv om det
foreløpig bare er en betongplatting med tak over (og vegger rundt litt av
betongplattingen), var det mer en godt nok som husly for 22 ungdommer + 1
pastor + 2 norske volontører for en natt.

Pastoren hadde med middag til alle
sammen, drikkevann, volleyball og nett,
matter til å sove på og dessuten mange av ungdommene på toppen av lasteplanet.

Iren og jeg bidro med bananer til å steke på
bålet, andakt, lek og bibelquiz (som riktignok viste seg å være i letteste
laget for disse ungdommene, for de kan mye mer bibelhistorie enn de fleste
nordmenn på samme alder)

Utover kvelden ble det lovsang rund
bålet og prat, før vi krøp til køys på tynne matter over et hardt betongulv
(noe det lot til at kun Iren og jeg reagerte på; det er nok omtrent sånn de er
vant til å sove her..)

Hurra! Bilder :)

Her er noen bilder som illustrere litt av det jeg skrev om sist.

Dette er skolen jeg jobber på sett fra veien.

Her er Ma'am Nanette, læreren som jeg samarbeider tettest med. Legg merke til hvor liten hun er(!)

Elevene i full sving med å høste :)

Mer kommer (forhåpentligvi snart), men må løpe nå, skal på et møte med/om ungdomsarbeidet i lipata.

Wildlife Park

I dag har jeg vært i en dyrepark og sett kenguru, wombat, dingo (australsk villhund), koalabjørn, endel fugler og andre mindre typiske australske dyr.

Det fins en fugl her i landet som heter "laughing kookaburra", når den kvitrer høres det ut som om noen ler. Fuglen på bildet er en annen type kookaburra.

Som du kan se har jeg fått meg mange nye venner idag.

Jippi! I dag var det EnrolmentDay, så nå er jeg ordentlig student. Jeg er kommet inn i registeret, meldt meg opp i fag, blitt medlem i studentersamfundet og fått studentkortet mitt:

Dagene som kommer, og de som har vært, er fulle av nye: nye steder, nye mennesker, nye opplevelser...

I går var jeg her:

Det er en havneby som ble grunnlagt på slutten av 1800-tallet, en koselig, liten"town". På veien stoppet vi i Kings Park for å få denne utsikten over Perth sentrum:

Nå har jeg trukket meg tilbake til rommet mitt, jeg har nettopp kommet hjem fra middag på nabo-colleget. Tidligere i dag, etter "enrolment", møtte jeg ei dansk jente jeg ble kjent med på tirsdag og vi gikk til sentrum sammen. Etter en smoothie og litt vindusshopping kjøpte vi hver vår:

I landet med mest hudkreft (i alle fall en av de som topper listene) og tynt ozonlag er det viktig å beskytte seg mot sola. Og det går unna når man må smøre seg nesten hver dag.

Mitt nye motto: Always bring sunscreen!

howayugowin?

Første dag med opplegg fra universitetet er over. Jeg har fått masse informasjon om alt fra visum til hvordan forstå seg på kultur og språk. I tillegg har jeg hilst på andre utenlandsstudenter. Mange andre utenlandsstudenter.

Har vært i Australia i en uke nå, og har fått noen små inntrykk sålangt. For første er det ganske dyrt her. Grønnsaker og frukt er det jeg syns er mest dyrt, her snakker vi opp mot 28 kr kiloen for epler eller 25 kroner for en mango (fra Australia). Ellers er ting nesten like dyrt som i Norge, med andre ord: DYRT!

Det er mye aktivitet, det er flotte stier langs elva, sjokkerende mange parker, yrende strandliv og folk trives utendørs. I anledning Valentinesdag i går var et parkområde ved elva et tilsynelatende populært piknikplass for noen som hadde funnet sin Valentine. Søndag var jeg på en kort joggetur i Kings Park, og de store, grønne flatene var dekket av tepper, folk, leker og sykler. Det er som sommer i Norge, parkliv er populært!

Folk er vennlige, har møtt noen få aussies. Bussjåførene smiler og spør hvordan du har det, butikkpersonalet spør hvordan du hadde det i ferien og på colleget her er de "lokale" veldig åpne og gjestfrie. Jeg gleder meg til å komme inn i studiehverdagen og forhåpentligvis bli bedre kjent med UWA-studentene.

Men språket kan være litt annerledes, de liker å få unna mest mulig informasjon på kort tid. Setninger kan høres ut som et litt langt ord, lange ord forkortes og det er ikke måte på. Jeg går nok på noen smeller i hverdagen, jeg er ikke så god på smalltalken og småhilsinga. Det kommer seg...

Snart skal jeg avgårde å hilse på enda flere, se mer av området rundt Perth og forhåpentligvis ikke bruke så mye penger. Skal nemlig på (shopping)tur til Fremantle.

Nord for Perth

På torsdag fikk jeg spørsmål om å være med på en liten biltur, fredag sto jeg klar.

Det ble endel tid med bok på en strand, en kort prøvetur på et surfebrett...

...telt og lakenpose på campingplass, korte kvelder og tidlige morgener, mange sanddyner å se langs

veien i tillegg til mye kratt, vann med klorsmak og noe "roadkill"...

... tid som turist med kameraet på magen...

(her fra the Pinnacles Desert ved Cervantes)

Denne grønne papegøyen fikk et hardt møte med bilen, og ble interessant fotoobjekt for de to andre:

En uke som lærer på Lipata HS

Å være lærer på en High School på Marinduque på Filippinine
er ganske forskjellig fra hvordan det ville vært i Norge. Det faget jeg har
undervist mest i er ”Computer”, men hvordan underviser man det når det bare er
strøm ca. halvparten av tiden, og man aldri vet når strømmen kommer og når den
forsvinner (og batteri til Pcene er ikke-eksisterende)..?

Mange av elevene har veldig liten eller ingen erfaring med å
bruke PC på forhånd, så en av løsningene har blitt å tegne et digert tastatur
på en poster ved tavla og demonstrere (og få elevene til å demonstrere) hvordan
man skriver strore bokstaver, små bokstaver, tall og tegn, og hvordan man
bruker piltaster, flytter ord osv.

For de litt eldre elevene har det blitt forklaringer og
tankekart om sofware og hardware osv. (som jeg egentlig ikke kan noe særlig om,
men jeg har hvertfall en bok der det står bittelitt), og tegniger av
stavekontrollkrøllstreker og nedtrekksmenyer på tavla.

En generell utfordring er at mange av elevene kan lite
engelsk, så selv om jeg prøver og snakke sakte, tydelig og enkelt, og selv om
elevene på første rad sier ”Yes, Ma’am” etter hver eneste setning jeg sier og
later til å forstå alt, skjønner jeg mer og mer at de svakere elevene forstår
lite.

Også i ”Math IV” er språket og de store forskjellene i både språkkunskaper og matematisk forståelse en utfordring. Men fra og med neste uke skal vi dele klassen i to sånn at jeg
underviser ”the fast learners” og den andre lærereren har ”the slow learners”.
Timeplanen min er dessuten (etter mitt ønske), blitt endret
slik at jeg er på en og samme High School hele uka isteden for å være på to
ulike High Schools og på et daycaresenter. Det gjør det veldig mye lettere både
å planlegge undervisningen, og å bli ordentlig kjent med elevene.

I tillegg til den ufortsigbare strømforsyningen, er det
mange ting som skolen her forskjellig fra skoler i Norge. En av dem er at
elevene stort sett er superhøflige og respektfulle overfor læreren. Ikke nok
med at de altid gjør som lærerene sier, at de altid sier ”Good morning Ma’am”
eller ”Good afternoon Ma’am” hver gang de ser en lærer. I tilleg er det elevene
som har ansvar for å feie, vaske, rake, vanne, så og høste (de dyrker grønsaker forran skolen)(alt dette gjør de uten at noen ber dem om det!), og de serverer kaffe til lærerene, hvis
de vil ha, henter frem talerkner til lærerene når vi (lærerene) skal spise
lunsj osv. Det er ikke måte på hvor velopdragene de er. Man kan spørre seg
hvordan man får tennåringer til å oppføre seg på den måten..

En annen ting som er anderledes er ”kontorfasilitetene”.
Kontorer til lærerene finnes ikke, så timene forberedes i klasserommene. Er
klasserommene opptatt, brukes isteden et lite, åpent bambusskur med blikktak.
Det gir ikke mye skydd for pratsomme og nysgjerrige elever, men utsikten er
formidabel. Fra dette ”kontoret” ser man over palmene og rett ut på det blå
havet og på den grønne øya Bellarocca.


Min "Medvolontør", Iren Hetland, skal jobbe med media mens hun er her nede, hun har allerede pubilisert et innlegg om våre første inntrykk fra Marinduque på http://blogg.misjonsalliansen.no/liste/article_list/2768
Det kommer til å komme flere innlegg, så følg med videre også på misjonsalliansens blogg. Der er det til og med noen bilder! :)

Endelig framme!

6. februar kl 01.30 landet flyet mitt i Perth. Både passkontroll, sikkerhetskontroll og bagasjeutlevering stjal dyrebare timer med søvn. Heldigvis trengte jeg ikke å vente på flyplassen helt til bagasjen min kom.

Skal bo på et college, et studenthjem. Kom fram kl 4 til en oppredd seng! Men uten bagasje...

Den var ikke kommet da jeg sto opp igjen heller, så jeg dro derfor til sentrum til sponset shopping (av forsikringsselskapet).

I dag har jeg fikset litt praktiske ting, og gått en tur til mitt nye oppholdssted: University of Western Australia (UWA)

Her står jeg ved veien, rett utenfor der jeg bor

Derfra set jeg over til campus (med klokketårnet)

Det var utrolig vakkert med mange skyggefulle bueganger mellom universitetsbyggene. Og skygge trenger man i 35 grader!

Flotte, grønne lunger er spredt omkring på området

En trøtt og fornøyd student!

En tidligere student (?) nøt det flotte universitetsområdet

En liten oppfordring til oss alle på slutten:

PS: Jeg fikk heldigvis bagasjen min i ettermiddag, så nå har jeg klart å rote til rommet mitt allerede - jeg har ting!

Det nordlige Luzon

Selv om vi bare så vidt har begynt på det vi skal gjøre på Marinduque, har vi allerede uka som gikk hatt en liten oppøevelsesferie på den Nordlige delen av Luzon (øya som Manila ligger på).


Områdene vi besøkte, er blant annet kjent for sine utallige risterrasser som er bygget i de bratte fjellsidene. Terrassene er bygget for hånd gjennom en periode på flere tusen år, og regnes som verdens 8. underverk. Dette bildet er fra den lille byen Batad, som vi gikk tur til (ca 2 timer hver vei). Her danner risterrassene nesten et amfiteater rundt byen.




En liten times gåtur (delvis balanserende på risterassekanter, og delvis gående i trapper med ca. 50 prosent stigning) videre fra Batad var det dessuten en flott foss..

Underveis ble vi kjent med en dansk jente (t.v.) som vi reiste videre sammen med.

Veien vi kjørte på var en utrolig smal og svingete fjellvei som snodde seg høyt oppe i fjellsiden i grønne daler der nesten hver eneste kvadratmeter av dalsiden var gjort om til terasser der enten ris eller grønnsaker ble dyrket. Utrolig imponerende, når man tenker på at alt er bygget med håndkraft..

Neste stopp var byen Sagada som er kjent for sine "Hanging Coffins". I denne byen gravlegger de nemlig ikke sine døde dypt i jorden. Tvert imot: De henger kistene i en luftig fjellvegg. Denne skikken har vært vanlig i flere hundre år og praktiseres fortsatt.

Selv om det var spennende å se disse spesielle gravene, føltes det litt merkelig at andre folks gravsteder skulle være en turistatraksjon..

I Sagada var vi også så heldige å dumpe midt oppi en feiring av et eller anner (muligens en fiesta, som beskrevet tidligere). Feiringen innebar hvertfall at alt som kunne krype og gå i byen gikk i parade i hovedgaten. Balndt annet var disse "senior citicens" ute å gikk.

Mange gikk i tradisjonelle folkedrakter, og skolebarn danset og spilte trommer og noen xylofon-liknende instrumenter. Veldig 17.mai-aktig, egentlig.

Etter to dager sammen med de andre volontørene og studentene i Manila, vender Iren og jeg nå nesen tilbake til Marinduque for å fortsette jobben der. Marie, derimot tok i dag fly til Australia, så fra nå av er våre veier skilt.. Dere som følger med på bloggen mest på grunn av den ene eller dan andre, får bare sile ut dere er interessert i, og hoppe over resten.

Klem fra Guro
som nå må klare seg helt uten Marie..

Kribling i magen

I morgen går flyet mitt til Perth, og jeg gleder meg! Det blir spennende, i morgen kommer jeg endelig fram til den egentlige destinasjonen min. Jeg har allerede fått sted å bo, det meste er i orden. Det gjør det enklere og mindre skummelt å dra.

Har litt over en uke fra ankomst til programmet starter. Det som må fikses skal jeg prøve å gjøre da, og bli litt kjent med byen og kanskje stranda.