Om å sykle til skolen

De siste par ukene har jeg syklet til skolen hver dag, og
det er en ganske annen opplevelse enn å sykle den lille kilometeren fra
langbakken 5a til UMB.
Denne daglige morgen- og ettermiddagsturen kan beskrives ved
hjelp av følgende tankeeksperiment:
-
Ta en 5 km lang kupert veistrekning på fjellet i Norge
-
Bytt ut fjellbjørk med kokkospalmer
-
Bytt ut fjellvannenen med et blått hav
-
Multipliser antall hus langs veien med 15,
halver størrelsen på hvert enkelt hus, og la husene være bygget av bambus istedenfor
tømmer.
-
Halver størrelsen på kuene, la dem være hvite og
fjern hornene (noen kuer kan få lov å være store og
sorte og med ekstra store horn. Disse ”kuene” brukes som trekk- og arbeidsdyr).
Spre kuene utover, slik at de ikke går i flokk, men er litt rundomkring alle
steder.
-
Geitene kan krympes litt, gjøres brune og spres,
som kuene.
-
Legg til høns og kyllinger i veibanen
-
Legg griser og grisunger
-
Legg til en hel masse beinmagre løshunder som
ligger, sitter eller står i veibanen
-
Sauer og lam byttes ut med mødre og unger som
springer rundt, hopper tau eller kaster ball i eller langs veien (antellet kan
forresten femdobles). Som de norske sauene dier sine lam langs veien, ammer
også de filippinske mødrene sine spebarn langs veien.

Som der skjønner er jeg (og andre treafikkanter) hver eneste dag i faresonen for å
kjøre på høner, hunder, griser eller barn. En av de lokale her nedehar forklart oss at det er vanlig å betale 5 pesos (dvs. ca 75 øre) i erstatnign til eieren dersom man kjører på en høne.

På toppen av det hele, ser det ut til at folk (og dyr) her nede er vant til at ting kan bevege seg fort dersom
det ikke samtidig lager høy lyd. De kjøretøyene det er mest av, tricykler (en
slags motorsykkel med sidevogn og tak) og vanlige motorsykler er alle ganske
støyende, så det er vel ikke så rart. Resultatet er imidlertid at folk (og dyr)overhodet
ikke ser seg om før de sprader rett ut i veien..

Pilparken her i området kan deles i fire hoved grupper
1) Minibusser og varebiler som tilhører luksushotellet "Bella Rocca" på en øy utenfor her.
2) Misjonsalliansens biler
3) Annlegsbiler (veien fra flyplassen til Bella Rocca er stadig under utbedring)
4) Andre biler

(jeg overdriver ikke mye hvis jeg sier at den siste kategorien er den minste)

For å få et virkelig intrykk av hvordan det er å sykle til
skolen, må det også legges til at både lyshudede mennesker og kvinnlige
syklister er noe det finnes svært få av på disse kanter, så jeg tiltrekker meg
ikke så rent lite oppmerksomhet når jeg tråkker avgårde. I begynnelsen var det
mye hoiing, plystring og ”Hey Ma’am!”. Ettersom de har begynt å skjønne at jeg
faktisk kommer der hver eneste dag, og at jeg ikke er en vanlig turist fordi
jeg prøver å svare på Tagalog når folk roper et eller annet, har det imidlertid
begynt å bli flere venlige smil og ”Good morning!”/”Good afterternoon!”, noe
som er veldig mye hyggeligere en hoiingen. Noen av barna som jeg har stoppet og
snakket med kan navnet mitt (nesten) så de vinker og roper ”Maria! Maria!” til
meg nesten hver eneste dag. Koselig :)


-