En litt lang forklaring på Australsk nasjonalidentitet eller noe sånt...

Vinteren er på vei, jeg sitter på rommet mitt med en hullete ullstillongs og fleecejakke over genseren. Det er ikke slik at gradestokken viser blåe tall, men det er 20-30 grader forskjell fra de temperaturene jeg ble vant med da jeg kom hit. Fortsatt har vi 20-24 grader midt på dagen, og sola varmer heldigvis. Om kvelden og natta er det derimot mye kaldere. Hørte rykter om at man nesten så nullen for noen netter siden.

Det er ikke mye som skjer i mitt Perth for tida. Jeg har gjort noe skole, lært litt av hvert om biljard (etter å ha spilt med feil regler siden jeg begynte med biljard på videregående), vært på sykkelturer i nærområdet og ellers ikke mye det er verdt å skrive om.

Det er derimot visse ting jeg ikke har skrevet om enda, for eksempel ANZAC Day. Det er en nasjonaldag i australia til minne om de første Australske (A) og New Zealandske (NZ) soldatene (AC - Army Corps) som gikk til krig i 1915 i Tyrkia. Noen kaller det er minnemarkering for alle soldater som har dødd i kamp for frihet, andre feirer dagen da Australia for første gang gjorde noe som en nasjon. Hele dagen virket litt merkelig i mine øyne, men det gjør alle de nasjonale markeringene her i landet.

Morgensamling i Kings Park

Dagen startet kl 6 med minnemarkering i Kings Park. Det skjedde mens sola gikk opp. Etterpå dro jeg til en "gunfire breakfast" hvor vi ble servert hamburger med speilegg og ANZAC kjeks. Etter frokosten var det en parade hvor alle tidligere soldater marsjerte, samt familie til avdøde soldater. Vi som sto og så på fikk utlevert gratis flagg. Det var merkelig å se hvordan de nesten ble dyrket som helter. Vise respekt, det er vel og bra, men ikke dyrke frem en illusjon om en uovervinnelig australsk soldat slik min oppfattelse er.

Fra paraden

Tilslutt var det en samling igjen, en blanding av minnestund og gudstjeneste. Det ble snakket mye om de opprinnelige soldatene fra 1915, hvordan de hadde formet den australske identitet og hvordan de står som eksempler for oss i dag.

Etter all den feiringa var den danske gjeng med norske Marie på piknik ved elva. En koselig avslutning på en hektisk feiring!

Denne uka her er det reconciliation week (forsonende uke), og idag er det sorry day. Et eller annet år etter 2000 gikk statsministeren ut og sa unnskyld (sorry) til aboriginerne i Australia. Unnskyld for hvordan de opp gjennom historien har blitt undertrykt og hvordan barn ble tatt fra foreldrene og sendt på hjem. Fortsatt er det mange steder en liten krig mellom aboriginere og den hvite mann.

På slutten av 1700-tallet kom britiske skip til Australia. Noen kaller britenes ankomst en invasjon, andre kaller det bosetting. En annen stor nasjonaldag er Australia day som markerer denne invasjonen/bosettingen.

Ingen av nasjonaldagene klarer å samle hele nasjonen. Australia day feirer dagen da aboriginere begynte å bli undertrykt og jagd fra sitt land, Anzac day feirer en dag da Australia gikk i krig, og alt man leser om er den hvite helten som modig forsvarte landet sitt. Sorry day markerer dagen da den australske staten innrømmet mishandlinga av urbefolkningen. Med en historie slik som Australia har, ikke rart de ikke klarer å finne en samlende dag.

17. mai i Perth

Danske Ida opplever norsk 17. mai for første gang i Australia

Noen hadde glemt å sperre av veiene, så toget ble delt i to ved lyskryssene

Endelig norsk mat!

Jeg har hatt en rolig og fin 17. maifeiring i Perth! Startet rolig med frokost på colleget, og kl 10.30 møtte jeg opp i sentrum. Toget startet 11, og det var morsomt å synge norske sanger og sperre hele handlegata med sang, flagg og mange nordmenn! Det var flere folk enn jeg hadde forestilt meg, og noen av de "faste" hadde på seg bunad. Stas.

Etterpå var det salg av pølse i brød, vafler, kake, kaffe og te. Det var godt! Hele det formelle opplegget ble avsluttet med sekkeløp og potetløp, men før det var det en kort tale og nasjonalsangen.

I kveld skal jeg kose meg med melkesjokolade som jeg har spart helt siden jeg dro hjemmefra :)

Katter

Det er kaldt inne, jeg bor i et murhus.  Etter litt ineffektiv oppgaveskriving finner jeg ut at jeg vil ta meg en tur ut der sola skinner og gradestokken viser et par grader mer enn der pcen min er.

Joggeskoene er på, shortsen er klar for å luftes. Jeg tar turen ned til elva, går forbi noen par svarte svaner. Det dufter godt av eukalyptustrærne langs stien. Barken prelles stadig av slik at jeg tydelig kan se den hvite stammen. Det er herlig å gå slik. Sola varmer.

På tilbakeveien går jeg gjennom campus. Vet at de "rosa kattene" spiller touch rugby på cricketbanen. Når jeg kommer dit har de nettopp avslutten sin første kamp, 2-0 til St. Cats. De er bare fem, og desperate etter en ny lagspiller. Med tett nese og begynnende gnagsår på hælen er jeg ikke lett å be. Allikevel er det fristende å prøve seg på en sport jeg såvidt har hørt om. Og det er morsomt! Gnagsårene blir glemt, nå handler alt om å løpe med ballen så langt som mulig uten å komme i kontakt med noen av de andre. Og når vi er i forsvar er øya på ballen og jeg løper med armene strekt ut for å nå motstanderne. Det er en gjeng med store universitetsdamer som kommer mot oss. De har lagdrakter på. Proffe.

Vi har verken lagdrakter, innbyttere eller erfaring. Tre av seks av jentene har spilt det før. Men vi er fra St. Cats og slår tilbake med katteklør. Den neste kampen vinner vi 3-1. Neste lag er enda bedre og er tolv store jenter. Det er stort å si at vi klarte uavgjort. Det siste laget vi spilte mot var like store, men enda raskere. Igjen kjempet vi med de katteklørne som kommer fram på jentene fra St. Cats og igjen klarte vi uavgjort.

Nå er det snart en ny konkurranse igjen hvor kattene skal vise hva de er gode for. Battle of the Bands begynner snart. Jeg har tatt på meg den rosa poloskjorta vi fikk i velkomstpakken og er klar for å heie. Heia St. Cats!